Nå er det en og en halv uke siden jeg kom tilbake til trygge lille Norge. Det har vært noen dager til å sette ting i perspektiv og sortere inntrykk. Hovedtanken jeg sitter igjen med er at jeg hadde utrolig godt av denne turen. Jeg visste jo om ting før jeg dro: at levestandarden var en annen, at fattigdommen var stor og at India var et spennende land- kontrastenes land.. men det er noe helt annet å føle det på kroppen, og leve opp i det i så mange dager. Da jeg var midt i det, tenkte jeg så klart litt over ting, men da jeg kom til luksushotellet, og så hjem; det var da sjokket kom. Det var akkurat som jeg så ting for første gang, det var kjempemerkelig å føle seg så ren, at ting luktet så godt, at det var pyntet med blomster.. Og det ble enda rarere da jeg kom hjem til Norge, etter to døgn uten søvn. Alle på Gardermoen så like ut; blonde, solbrune med pastelfargede klær. Jeg hørte barn sutre og klage og si: "Mamma, jeg vil ha sånn!!", og det vrengte seg litt inni meg. Det slo meg da at barna i slummen aldri hadde grått, og aldri hadde klagd mens vi var der (ett unntak da den aller minste jenta på 2/3 år fikk et ganske heftig slag av storebroren sin), og de levde i en tøff hverdag, og eide ingenting! Likevel møtte de oss med verdens største smil hver eneste dag, og var en fantastisk inspirasjon til livsglede, kreativitet og pågangsmot.
På vei fra Gardermoen stoppet jeg innom en bensinstasjon og kjøpte meg en flaske med vann. Den kostet 35 kr. Dagen før hadde vi tatt med masse fargebøker og tegnestifter til slummen, noe som barna hadde stooooor glede av. De begynnte å fargelegge helt febrilsk, akkurat som de ville forsvinne igjen om det ikke gjorde det fort nok. Alle fargene og bøkene kostet oss 15 kr. Og der stod dumme meg og kjøpte VANN, noe jeg ikke hadde trengt å kjøpe en gang, for her er vi faktisk så heldige å få det gratis! Det kostet over dobbelt så mye som tegnesakene, og jeg skjønte ikke hvorfor jeg ikke hadde kjøpt dobbelt så mange tegnesaker, hvorfor jeg ikke hadde kjøpt en fotball, tusjer, lesebøker og hoppetau. Det hadde ikke kostet meg noen ting, og det hadde gitt de så mye.
Jeg ble bedt på mat hos mamma like etter jeg landet. Hun hadde spurt på forhånd hva jeg ønsket meg å spise. Det eneste jeg ville ha var knekkebrød, ost og druer, da magen ikke var helt i slaget.. I kjent mamma-stil var det mengder av mat på bordet da jeg kom, og hun virket lettere oppgitt over mitt matvalg. Hun åpnet kjøleskapet, og spurte meg om jeg ikke vill ha noe annet enn kjedelig knekkebrød. Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men da jeg så det stappfulle kjøleskapet, kom tårene. Det var kanskje fordi jeg ikke hadde sovet på 40 timer, eller fordi jeg ikke hadde sett så mye mat samlet på et sted på en måned, eller fordi jeg tenkte på at all den maten kunne brødfødt hele slummen i flere dager, og gitt mat til folk og familier som lever på ett til to måltider om dagen. Kanskje det var en salig blanding..
Ellers går jeg fortsatt rundt og føler meg utrolig heldig. Den norske sommeren er på sitt beste, jeg har alt jeg trenger, og det lukter markjordbær når jeg jogger ute. Jeg sover vanvittig godt i min egen seng, selv om jeg har blitt fortalt at jeg underviser litt på engelsk i søvne, men det har jeg ikke merket noe til selv :) Jeg er vel meg selv igjen, og har ikke lenger konstant dårlig samvittighet for at jeg er så heldig å være født og oppvokst her i trygge Norge. Jeg interesserer meg også fortsatt for mote, trening, interiør og andre overfladiske ting. Men noe har denne turen gjort med meg, den har fått meg til å sette pris på ting som jeg tok som en selvfølgelighet, som for eksempel det å ha tilgang på rent vann eller frisk luft, og lukten av nyklipt gress og blomster. Den har fått meg til å tenke over ting man klager over, og hva mennesket er i stand til å tåle. Også har den fått meg til å ha lyst til å gjøre noe mer.. Jeg vet ikke hva enda, men jeg vil ikke glemme jentene på shelteret eller barna i slummen, og håper at jeg får sjansen til å se smilene deres igjen..
Takk for denne sjansen!
